Kong vinter 2018

Multisport, Adventure Race og Kong Vinter

I den grad folk og fe vet hva en konkurranse som Kong Vinter er, er nok begrepet multisport mest kjent blant oss, men begrepet adventure race er mye mer dekkende.
Adventure race – et eventyr og en opplevelse pakket inn i en konkurranse – var det så absolutt. Det føles hele tiden mer som en lang reise i naturen enn en formell konkurranse.

Og selv om det kan føles uoverkommelig med så mange timer i mer eller mindre konstant bevegelse, må jeg få lov å si at her kan veldig mange være med. Det er så stor variasjon underveis, mindre pauser og kroppen som brukes på mange ulike måter.

Så hva var så Kong vinter? Man kunne velge mellom to klasser, en med estimert vinnertid på 8 timer og en med 12-14 timer, og begge klasser fikk bryne seg på og beveget seg i mye av den samme naturen og opplevd de samme spektakulære etappene.

Her følger Race rapport:
Vi reiste fra Drøbak i et sedvanlig godt humør og turen ned til Danmark var helt uproblematisk, og vi ankom Store Heddinge 22:30 med starten 09:00 neste morgen i sikte. En god natt med søvn på et hyggelig lite herberge gjorde godt.

Vi stod opp 07:00, noe som skulle vise seg var helt på grensen hva angår gjøremål for morgenen – pakke sekker, spise, registrere oss, avlevere utstyr til kajakketappe, studere kart, diskutere rute osv. Ørjan kom rolig ut fra toalettet ved start ca 45 sekunder etter at løpsleder annonserte 45 sekunder til start. Jeg var ikke da like rolig.

Først ut en liten sykkeletappe før vi raskt la sykler i fra oss for en 12 posters orientering i en vakker bøkeskog. Det gikk smertefritt for seg, bortsett fra en liten lårhøne som Ørjan pådro seg i det dype løvet. Denne skulle kjennes utover dagen, men ikke mer enn at Ørjan beit tenna sammen og mer var det ikke å si om den saken.

Oppå sykkelsetet igjen, enroute Stevns Klint. Vi hadde stø kurs, noe vi forsåvidt hadde gjennom hele konkurransen takket være stødig orientering fra the man Ørjan.
Her må vi være ærlige å si at vi gjorde noen nybegynnerfeil. Først syklet vi forbi en checkpoint (post) og måtte tilbake, noe som kostet oss gode 10 minutter. Deretter tok vi med oss feil kart ned mot stranda som kostet oss nye 5 minutter. Til sist, presterte undertegnede å miste scorekortet vårt med de 14 første bevisene på godkjent orientering. Vi stod i fare for å diskvalifisert. Heldigvis fant sekretariatet ved målgang det naturlig å stole på oss etter et lite møte over en Tuborg:)

Stevns Klint kan nesten ikke beskrives, men vi løp altså videre på en rullesteinstrand med kritthvite klipper rett over oss og sjøen, som var ganske vred denne dagen, tidvis bølger rullende over beina våre med ingen mulighet for å komme seg unna. Det var vakkert og vilt.

Vi tok oss etterhvert til Stevns Fort, et tidligere aktivt militæranlegg fram til nylig. Her var det ny runde med orienteringssprint. Vi fikk beskjed om å legge fra oss alt, bortsett fra førstehjelp. Det var slettes ikke så dumt. Kort tid etter løp jeg elegant inn gjennom et hull i et gjerde hvor jeg måtte dukke for en ståltråd som var trukket stramt midt over hullet. Ørjan, kanskje ikke like elegant akkurat her, løp rett på denne ståltråd som traff nesa høyt oppe. Han ble kastet bakover og landet på bakken. Jeg tenkte mitt om fortsettelsen, men tok selvfølgelig feil. Dr Borge fikk plastret, først så Ørjan nesten ikke kunne blunke, men med litt justering løp vi elegant videre. Nesa ble lagt merke til i utover de neste etappene.

Videre ble vi sluppet ned under jorden til et militæranlegg under jorden med lange mørke ganger, masse små rom og tidvis vanskelig orientering. Med hodelykt ble det en uforglemmelig opplevelse og følelsen av å være tilbake i den kalde krigen.

De neste to etappene var uproblematiske, og litt mer transportpreget. Dog syklet vi langs en strand, inne på noen fantastisk vakre flytstier. Det var også her vi bestemte oss for at vi skulle begynne med strikk mellom syklene for å ha jevn framdrift. Det skal mye gjøres å alltid være i like god form på så lange turer, så en strikk er meget nyttig mellom to sykler. Vi nærmet oss et ganske så interessant område med to ulike etapper i et kalkbrudd. Det var liksom her vi forstod at hele området vi var i, var et eneste stort område hvor jorda var kritthvit. Først skulle vi ut på en liten etappe med en Dansk oppfinnelse, en Me-mover, en slags stepmaskin på tre hjul som da ved hyppig stepping ga oss framdrift. Nuvel! Deretter var det nattorientering. Vi orienterte godt på det sykeste underlaget jeg noen gang har opplevd, tidvis 20 cm med rennende hvit kalk. Vanskelig å beskrive.

Derfra bar det ut på nok en transportetappe med sykler ‘strikket’ sammen og i fin flyt. Dog var vi nok av den oppfattelse at vi ikke akkurat lå blant de første. Liten rolle spiller egentlig det på et slikt Adventure Race.

Vi både gledet oss og gruet oss til neste etappe som var kajakk. Vi visste lite om hvor avansert orienteringen ville bli, men viste samtidig at vi ikke skulle ut på havet i 3 meter høyet bølger. Gleden ble stor da vi kom oss ned i kajakkene på en Dansk Å (liten elv) som åler seg gjennom jordbrukslandskap og våtmarker. Det var medvind, medstrøm og svært godt humør på vei nedover. I mørket snirklet vi oss mellom lavthengende busker, trolske trær og ikke minst et yrende fugleliv på natta, igangsatt av våres hodelykter. Fugler spratt ut av 3 meter høyt siv uten forvarsel.

Nesten ute ved havet tok vi fatt på de neste to etapper, en orientering i nærområdet også siste etappe med sykkelorientering. Vi nærmet oss sakte men sikkert mål. Etter litt sykkelmekking, noe usikkerhet om vår whereabouts, kom vi inn til Store Heddinge og mål, rimelig slitne men det var topp stemning, Tuborg, et varmt bad i basseng også natta før vi rakk å si god natt kjære venn!

Ørjan og Borge